Torsdag 2. Oktober fikk jeg enn melding av ei jeg jobber med. Hun spurte om jeg kunne hjelpe henne å legge opp ein kjole?
Jeg tenkte å spurte; hva slags kjole? Hvordan er stoffet? Tynt, tykt, glatt, stretch? Var den veldig lang, skulle den være fotsi, eller kort? Spørsmålene va mange. Å svaret jeg fikk var:
"Åh det er en kjempe stor hemmelighet :) Vi skal gifte oss den 19 oktober. Så vi tar dåp og bryllup i ett :D så det er brudekjolen min ;) Men ingen skal vite noe. Alle er invitert til dåp, men i slutten av gudstjenesten skal jeg komme inn i brudestasen (dette var bestemt for bare 1-2 dager siden).
Jeg fikk frysninger, for jeg tenkte at dette var utrolig koselig og spennende.
Men så tenkte jeg HJELP å så spør du om jeg kan ordne kjolen?
Jeg hadde kjempe lyst til å hjelpe, men visste ikke om det var noe jeg turde å si ja til.
Men jeg sa hun kunne ta med kjolen så jeg iallefall kunne se på den.
Dagen etter kom hun med kjolen å jeg fikk sett den på. Den var ganske lang, å jeg så at den måtte sikkert klippes av 10-15cm fremme (på det lengste).
Jeg var veldig usikker på underskjørtet, å tenkte en enkel løsning med å bare klippe. Det skulle jo ikke vise likevel.
Men siden jeg var så usikker og redd for å ødelegge, tok jeg med meg kjolen og bruden ned til sentrum for å høre om naboen min, som har systue der, kunne hjelpe.
Hun sa blankt nei, hadde ikke sjangse i det hele tatt til å hjelpe. Ville ikke se på kjolen en gang, for på så kort varsel hadde hun ikke sjangse uansett. (Det var tross alt bare rett over 2 uker til bryllupet)
Bruden ble ikke veldig gla for svaret. Jeg så hun ble lei seg, så jeg sa at da får jeg bare gjøre det da, vi får det til. Klipper og ordner.
Men hun som driver systue syntes også veldig synd på henne. Så hu sa at hun iallefall kunne se på den.
Hun nålet den litt opp på deler av utsiden, å viste meg hvordan jeg skulle gjøre videre.
Hun spurte om spurte om jeg visste hvordan jeg skulle gjøre med underskjørtet. Å da jeg sa jeg tenkte jeg bare kunne klippe, kan du si jeg fikk litt kjeft. Å ja, jeg skjønte jo hvorfor når hun forklarte meg det. Men jeg tenkte enkelt å kjapt i øyeblikket.
Da vi gikk der i fra, hadde jeg litt mer mot til å sette i gang.
Men jeg va langt i fra trygg på det jeg skulle til med.
Likevel starta jeg på underskjørtet da jeg kom hjem. For jeg var enda ikke klar til å sette i gang med å klippe i selve kjolen. Jeg sydde akkuratt som Sydamen hadde sagt, nålet opp først såklart. Men NEI!
Det ble skjevt, krøllete, noen plasser hadde det vridd seg unna, å en plass klarte jeg til og med å sy det fast til andre siden. Frustrert og irritert hang jeg kjolen i fra meg å orket ikke mer den kvelden.
Å hva gjør jeg når jeg trenger hjelp? Ringer ekspertisen? Nesten, jeg ringte min mor.
Hun kom å sammen fikk vi nålet ferdig kjolen.
Så skulle den klippes. Det var det skumleste syntes jeg. Da var det liksom ingen vei tilbake.
Måtte tegne klippelinje for å være sikker på å få det beint.
Da den var klippet var det å overlocke kanten å sy den opp.
Det var igrunnen det enkleste.
Men da kjolen var ferdig utvendig, måtte jeg jo til med det forbaskede underskjørtet igjen.
Det måtte jo rekkes opp... Det var jammen ikke bare bare å rekke opp det tynne stoffet heller. Livredd for å skjære hull, å ødelegge fóret.
Tok sin tid, men etter noen stygge ord (unnskyld) gikk det til slutt.
Å da jeg på nytt skulle sy det opp, sydde jeg det på en MYE enklere måte etter ett tips fra min mor.
Da gikk det på første forsøk, å jeg trengte ikke nåle på forhånd en gang.
Da jeg festet siste tråden, pustet jeg lettet ut. YES! FERDIG!!!
Tok kjolen med til Sydamen, for hun hadde sagt hun kunne steame/dampe den.
Da jeg kom dit, var det første hun sa: "Åh, får du det ikke til?"
Jeg svarte at jo, jeg har gjordt så godt jeg kunne. Den ser bra ut fra utsiden, det er beint og ferdig sydd opp. Meeeeen, IKKE se så nøye på sømmene.
Selvfølgelig gjorde hun det, både underskjørtet og kjolen.
Hun kikket på meg å sa: Dette var skikkelig bra. Skulle trodd du hadde gjordt dette MAAANGE ganger før. Dette var virkelig bra.
Jeg følte jeg lettet fra gulvet der jeg sto. Hæ? Virkelig? Var det virkelig så bra?
Joda, hun mente det hun sa.
Jeg takket, å nærmest fløy ut av butikken.
Skikkelig gøy å få så mye god skryt av noe jeg var så redd for å gå i gang med.
Nesten så gøy at jeg kunne gjordt det en gang til. MEEEN bare NESTEN!
Tar nok ikke på meg slike oppdrag igjen, med mindre det er til meg selv eller mine.
Men jeg lærte mye, å det skal jeg iallefall ta med meg videre.
Her kommer bilder av brudeparet på bryllupsdagen.
Bruden på vei opp kirkegulvet.
Vakker brud.
Det vakre paret.
Obligatorisk kyss utenfor kirken.
Gratulerer så mye igjen, Veronica og Christer <3 <3 <3
